Hei, alle mine vakre tulipaner!
Nå i ganske lang tid, har jeg vært opptatt med å gjøre meg klar til desucon! Det er en fantastisk arrangement for alle som er glade i serier, som "DR. WHO" og "Game of thornes", bøker som "Harry Potter", og "Fault in our stars", Filmer som "Ringenes herre" og "Hobbiten", anime som Sailor moon, Naruto, Bleach, og nylig Clash on Titans og SAO(Sward Art Online)
Men det er ikke det jeg vil snakke med dere om i dag. I dag vil jeg snakke med dere om de tingene som flyr gjennom hodet mitt når jeg syr og tankene mine har fri rom for å plage og glede meg.
Jeg er sikker på at flere av dere tenker ofte om dagene før, da dere var yngre. Jeg har tendens til å få de flaueste øyeblikkene mine i hodet mitt. Om hvor tåpelig og små problemene mine var. Om hvordan jeg taklet situasjonen, og lenge etter funderer jeg på hvordan jeg kunne takle den bedre. Noen gangen får jeg noen ekstremt flau tanker, og momentant reaksjon på det er hvor jeg bare sier ut "aaargh, så dum". Mens jeg sitter og skriver dette her, tenker jeg at det er en veldig morsom måte reagere på. Det er ikke sånn at jeg kan endre på det. Og hvis jeg kunne, så burde ikke jeg forandre på det. De tingene har formet meg til den jeg er i dag.
Jeg sier ikke at tankene vil slutte å plage meg, jeg kommer til å tenke på slike ting uansett om jeg vil det eller ikke. Det skjer som sagt stadig vekk. Jeg liker ikke la tankene mine slippe fri, slik at de kan plage meg på denne måten. Det er mange ting jeg kan angre på som jeg ikke vil tenke på igjen i ettertid. Og andre ganger kan jeg smile av de gode tingene jeg har gjort, være stolt av meg selv, og rose meg selv. Bare på denne måten føler jeg at jeg kan balansere mine flaue øyeblikk.
Det er en større hendelse i livet mitt som jeg vil mene er en ganske god ting jeg har gjort. Det er å forlate en jobb jeg ikke trivdes i. Ja det var rett etter den hendelsen, at jeg begynte i en byggavdeling på Coopen. Det er så langt den beste jobben jeg har hatt i mitt korte liv. Det er et sted hvor jeg trives best og føler jeg virkelig i mitt element. Spesielt når jeg føler at jeg kan hjelpe folk med å pusse opp, komme med løsninger på deres problemer, om det så gjelder bare min avdeling eller en annen av avdelingene i butikken.
Måten jeg forlot min forrige jobb er noe jeg ikke vil avsløre på nettet, men flere av de som kjenner meg vet om situasjonen. Jeg hadde bare en litt vanskelig sjef. Jeg brukte ikke stemmen min til å si ifra om det. Jeg lot meg selv bli tråkket på, oversett og rett og slett satte mindre verdi på meg selv. På min siste arbeidsdag, fikk jeg muligheten til å snakke. Jeg brukte stemmen min da, jeg Snakket med min daværende sjef. Jeg er sikker at mennesket ikke ville meg vondt og var selv presset av sine overstyrende. Mennesket var ikke ungt lenger, og jeg skjønner frykten i å forlate sin jobb når flere av bedrifter mener at 50 år er det nye 80 år (I ARBEIDSLIVET). Mitt siste råd til mennesket var å forlate jobben, for med så mye erfaring, som denne personen, skal ikke det være et problem å finne en jobb bedre i nærheten av hjemmet. Jeg vet ikke om denne personen hørte dette. Jeg gikk. Jeg kunne ikke bære mer med alle mine symptomer på stress. Jeg sov dårlig, hvis jeg sov i det hele tatt. Ryggen tok knekken på meg og jeg var manisk depressiv av og på de siste to-tre månedene. Heldigvis hold jeg kontakt med legen min helt siden symptomene begynte å vise seg og jeg fikk en sykemelding i en liten periode. Jeg må innrømme, første tre ukene så jeg ingen tegn på bedring, jeg sov fortsatt dårlig, matvanene mine var verre enn noen sinne, Jeg kunne spise en dag, og la være i tre. Det var skylden for å forlate mine snille medarbeidere i stikken som spiste meg inne i fra. Skylden for å ikke dra de med meg ut og la dem få litt fri.
Nå kan jeg se tilbake og være stolt. Jeg kom meg ut. Jeg håper mine medarbeidere har det fint nå, med nye jobber og nye medarbeidere. Jeg håper sjefer en dag vil innse at når det er så mye jobb i en bedrift som vi hadde, er det ikke bare to men mange flere hender men trenger hjelp av. Nå folk blir igjen og sover på arbeidsplassen for å rekke deadlinen, er det greit å ansette en eller to til. Vi kan ikke lempe alt på EN person, som skal gjøre ti-manns-jobb og forvente resultater ut av denne verdenen.
Ja jeg er arbeidsledig nå, jeg vet jeg har en jobb å komme tilbake til i november, desember. Der hvor jeg trives, hvor jeg føler meg glad. Den jobben som jeg gleder meg til å dra til hver dag.
Det er ikke lett å finne en drømme jobb, man må finne seg i noen kompromisser. Og jeg fant noe som kombinerer hard arbeid med ting jeg elsker mest, farger, fikling, problemløsing. Jeg trivs. Ikke sitt fast der du ikke vil være. Finn et sted der hvor du blir satt pris på og ditt arbeid blir sett. Hvor dine ledere leder meg deg, og ikke er bare sjef, en som er over deg og kommanderer.
Tankene vil alltids plage meg, men det at jeg forlot en bedre lønnet jobb for å være glad, det vil jeg aldri være plaget for. Det er en av de få store tingene mine jeg har gjort som jeg ikke ønsker å angre. Det formet meg til en bedre arbeider, en som vet litt bedre hva jeg vil og ønsker av livet mitt.
På denne tonen vil jeg avslutte dagens blogg, og lover at neste de neste innleggene er litt mer tullete og mindre alvorlige :)
Del gjerne din tanker nede i kommentarfeltet og vi leses senere.
Klem LmedK
